Som en liten
ekstrabonus (ikke inkludert i turen) kjører Karl Gunnar i gang pilates på morrakvisten (0730) for de som har lyst. Spesialtilpasset økt for utøvelse på steppene. Mareno hiver seg med (det
hadde jeg ikke trodd!). Jeg holder meg til å ta bilder, noen må jo dét!
(dårlig unnskyldning?😉)
Ja, det ble en liten ustødig filmsnutt også 😄
Vi går til frokost i restaurantteltet i åttetida. Litt fra frokostbufféen her. Syltetøyet virka hjemmelaget.
I tillegg går sjefen sjøl rundt til bordene og serverer ristet brød (som han egenhendig ristet) for de som vil ha, og ho ungjenta går rundt og deler ut omelett. Nei, ingenting å utsette på maten så langt.
Kl 10 kjører vi ut på tur.
En vannpost antar jeg. Ja, det er ikke akkurat overflod av vann i området. Et aggregat er plassert i "kassen" bakerst der..
Sjefen
sjøl er med og er kjentmann i dag. Da blir det stopp der han mener det
er stor sjanse for at vi kan få se vill-(ur-) sau eller annet interessant
dyreliv. Han har med sin egen kikkert. Ala stjernekikkert. Antakelig bedre enn Mareno sin.
Og han vet hvor han skal se. Likevel er det ikke på alle stopp han
finner det han håper...
Gresshopper er det iallfall nok av. Både i luften og på bakken. Ei her
som syntes det var helt ok å ta en pause på hånda til Rune.
Litt mer nærbilde...
Skikkelig nærbilde (Foto: Linda Førde)
Og
denne lot seg holde av Synne. Jeg er jo lite glad i nærkontakt med
insekter, liker best å studere de på "sikker" avstand, så stod over.
Tenker jeg utfordret meg selv nok da jeg holdt en diger tarantella
edderkopp i Kambodsja. Den var så stor at den ikke opplevdes helt som et
insekt for meg, mer som et dyr..
Ja, håpet er jo at vi skal få se villsau (argalisau) i dag. Sjefen viser oss bilde på telefonen sin av seg selv med en slik en, så vi får se hvordan den ser ut. Og jeg får lov til å ta bilde av telefonen (holder den selv). Dette er (en av?) verdens største ville fjellsau.
"Hannene veier opp til 150 kg eller mer. Hunnene er noe mindre. Fargen er gråbrun med lys underside. Begge kjønn har horn,
hunnens er minst. Hornene er kraftige og snodde horn og kan bli opp til
190 cm lange fra rot til spiss, med et utlegg på nesten 1 meter.
Argalisauen lever i flokker på 8–10 dyr, og er meget sky. Utbredelsesområdet er Sentral-Asias fjellområder. Arten er oppført som nær truet på den internasjonale rødlista" (siden 2020). Kilde: Store Norske Leksikon (SNL).
Vi så noen hjortedyr (eller hva det nå var) som jeg ikke klarte få bilde av.... Bare så vidt jeg klarte se de, langt om lenge, like før de forsvant. De var ganske så langt fra oss.. Det blir flere stopp når sjefen ser muligheter.
Men så......... Sjefen sjøl oppdager villgeiter, fire-fem på toppen, men de ble
skremt. Vi er for stor gruppe mener han, og bråker for mye (skjønner ikke!😉). Uansett i
kke lett å se noe dyr her... Laaaang avstand.
Men plutselig ER der en!!! Sibirsk Ibex. En type geit, Sibirsteinbukk sier Wikipedia her.
Alle som vil får se i kikkerten til sjefen sjøl. Den
er jo laaaangt unna, langt opp i fjellet, men jeg klarer til slutt å få
øye på den også med det blotte øyet. Vel, med briller på da. Med fotoapparatet fikk jeg iallfall såpass bilde at jeg har bevis! Zoomet og uklart, men man kan se hodet med hornene!!!! Moro uansett. Rune fikk et flott bilde gjennom teleskopet til sjefen sjøl, jeg tror dette er et annet sted. Her sees hornene godt på en som kikker fram bak fjellet. (Foto: Rune Sigurd Bjørnevik)
Bare å bøye seg i støvet; Rune som er fotograf her også (utsnitt av Runes bilde).
Neste stopp. To levende og en død, skriver fotografen. Ja, vi så flere døde. Ikke alle
hadde vært død like lenge som dette dyret. Så flere "lik" (hest, ku) fra
bussen på vår kjøretur, som nok lå og råtnet i varmen... Naturen er
brutal... (Foto: Britt Enoksen)
En annen type gresshoppe. Litt finere mønster..
Denne, som er stooor (5-7cm) er uten vinger. En såkalt markgresshoppe. Litt usikker, men ser ut som det kan være en Pycnogaster inermi. Den beveger seg lynraskt når den vil, da bakbeina er ekstra kraftige for å hoppe. Er nok ikke noe brodd den har bakerst der. Neppe eggleggingsrør heller.. Tror jeg...
Videre igjen. Så blir bussen parkert for ei stund og vi må gå videre til fots. Oppover...
Vi får se en Black gribb. Den ligger på reiret i midten av bildet. Den er utryddingstruet. Dette er en unge som ble født i mai, forteller "sjefen sjøl". Den blir ikke flyvedyktig før i oktober, så foreldrene må komme med mat til den helt til da. De holder seg unna mens vi er der, så vi blir ikke så lenge. Men den var imponerende stor. Tenker foreldrene er enda (mye) større.
Mye zoom (og utsnitt av bilde). Dumt at det ligger ei hvit fjær i veien for ytterste/nederste del av nebbet, ser jo ut som noe mangler der, men det er nok bare synsbedrag.
Black gribb kalte sjefen den for. Jeg har googlet litt og funnet ut at dette er en munkegribb. Større enn både havørn og kongeørn. Vingespennet er ca tre meter. Er utryddingstruet, men litt på tur opp nå. Et voksent individ (hann) kan bli opptil 14 kilo.
Moro da jeg fant denne artikkelen, tenk et eksemplar ble sett (dokumentert med bilde) i fylket vårt i juli i fjor sommer. Flott nærbilde av den der.
Har vel nevnt 1000 ganger før, -jeg elsker stein!! Steinformasjoner! Morsomt med hull i fjellet, litt ala Torghatten! Dette er naturens verk! Fasinerende!
Spesielt dette også. Litt ugjestmildt. Men flott med lav på som setter den fine grannfargen
Her stikker fjellet bare rett opp av sletten, litt sånn hokus-pokus :)
Her var det trangt for bussen å komme gjennom. Ikke bare trangt, men også en ganske så skarp sving!!! Vi ropte ut og krevde fotostopp. Skulle nesten rygget bussen tilbake slik at vi fikk det "perfekte" bildet! :)
Samme svingen, sett fra andre siden (Foto: Rune Sigurd Bjørnevik)
Ikke mye som blomstrer her.. Da blir det nesten jubel når man plutselig ser TO forskjellige blomster på samme tid!
Moro med disse fjell/bergene som bare plutselig stikker opp fra slettene. Det er lunchtid, så vi tar en stopp her. Dyreflokkene, både de vi kjører forbi og de vi "hilser på" her, er store. Geiter, hester, kyr, sauer. Skal finnes ville hester også i landet, men det er nok neppe de vi ser i dette området. Przewalskihesten er den siste gjenlevende villhesterasen i verden. Både
den australske Brumbyen og den amerikanske Mustangen er etterkommere av
rømte tamhester, og dermed ikke “ekte” villhester slik Przewalskihestene
er. I 2011 var Prague Zoo involvert i reintroduksjonen av Przewalskihester
til Mongolia. Prosjektet fortsatte frem til 2019, da populasjonen var
stabilisert. Det er nå omtrent 1500 ville hester i Mongolia (Kilde: dyrogfolk.no)
"Sjefen sjøl" (fra ger-leiren), lokalguiden og sjåføren vår dekker til lunch. (Foto: Mareno)
Lunchen blir nok en god opplevelse. Bare nyter. I det fri igjen.
Jeg lar sjelden en mulighet til litt klatring gå fra meg... Ikke særlig utfordrende dette da, men jeg bare "måtte"! :) Ja, geitene her er akkurat som de vi har hjemme, også glade i å klatre! :)
Men så frisk salat som dette, får de nok ikke disse servert hver dag! (Foto: Mareno)
Etter lunch bærer det videre. Denne har lyst til å hilse på når noen vil ha en liten (tisse-?) pause....(bak bussen) (Foto: Mareno)
Man blir små her...
Vi besøker et av flere hellige steder som finnes her på steppene. Det bak der er vel Zorgol Hairkhan, et hellig fjell. (Foto: Mareno)
Og dette er vel et av mange offersted i området.
Noen helleristninger på stein nokså like ved.. Aner ikke hvor gamle disse er...?.. Kanskje ikke SÅ gamle?(Foto: Mareno)
Og noen meter til høyre for helleristningene skimter jeg "noe greier" inne mellom noen steiner.. Nysgjerrigheten melder
seg og jeg går nærmere for å sjekke hva det er. Tok for gitt at det var
noen som hadde slengt noe søppel fra seg....
Noen vil kanskje si at det er søppel. Men det er nok mere ment som et offersted, en offerboks. Hvem de har ofret til vet jeg ikke, men noen har iallfall ofret noen sedler her..
Merkelig hull i denne steinen. Sjefen sjøl og bussjåføren går bort hit.
Sjefen og bussjåføren tar hullet i nærmere øyesyn. Minner jo om de
jettegrytene vi har i fjæra heime hos oss, men dette er vel ikke laget
på samme måte.. (stein som ligger og ruller i brenningene slik at det
blir slitt ut et rundt hull gjennom titusener (millioner?) av
år....Flere slike hull i bergene rundt om her.. Kanskje ikke rart om
folk ble religiøse i slike omgivelser...
Lokalguiden vår har nok sikkert vært her før. Hun tar seg en fin "pust i
bakken" på en av de fine steinene her. Også denne med slike, for meg iallfall,
uforståelige hull...
Så går ferden videre... (Foto: Mareno)
Neste stopp. Nå skal vi iallfall se på skikkelig gamle helleristninger.
Bussen parkeres igjen og vi går til fots opp litt bratt terreng.
På toppen er det faktisk et par varder, slik vi er vant med fra Norge. Eller fra Gran Canaria 😃Ikke noe jeg forventet i Mongolia da, men dette var også eneste gangen vi så slike.
Det speides atter en gang etter dyr... (Foto: Mareno)
Så bærer det litt nedover igjen (på andre siden) før vi kommer til helleristningene.Ganske så ulendt her...
Ikke så lett å se de. Men de er iallfall gamle nok, ca to tusen år. Finnes andre som er opptil 5000 år, men andre steder da. Her er både dyr og mennesker risset inn i fjellet. Mye villsautegninger. Her etterligner sjefen sjøl en av tegningene.
Og han legger ut: "This one is too
long", sier han og peker på det som er tegnet mellom føttene på
menneskeafiguren. Joda, han har sans for humor! 😊(Foto: Mareno)
Ja, terrenget her var noe ulendt, mye løse steiner og ikke lett å gå. Særlig ikke hvis man er litt dårlig til beins og bruker stokk. Bussjåføren og "sjefen sjøl" trår igjen til med ei hjelpende hånd, -her skal vi ikke risikere noe beinbrudd! (Foto: Mareno)
Så gjenstår bare siste biten nedover til bussen.. Helt greit å få litt trim "på kjøpet".
I firetiden er vi tilbake i leiren igjen. Da blir det en liten avslapping og sosialt i en av disse utestuene som står her. Vet ikke hvor Mareno fikk den kjeksen fra, men den var sikkert god! ;)
Men klokken fem er det ut på tur igjen. Ikke så veldig langt denne
gangen, bare ei mil eller to, vi bor jo rett i utkanten av Gobiørkenen.
Så det blir en liten kjøretur først, men inn i selve ørkenen må vi gå.
Her ville nok bussen fort blitt stående "til midjen" i sand.
Beroligende omgivelser. Mat for sjelen. Litt sånn euforisk følelse også, og man tror nesten ikke at man opplever dette.. for godt til å være sant liksom... :) Er det jeg som opplever dette? Det er slikt som dette som er det fantastiske med å reise på slike turer. Jeg har etter hvert skjønt at livet er alt for kort, jeg vil ha mer av dette! Så mange steder jeg vil reise til, se, oppleve. Mer av slike opplevelser som er så fantastiske. Men SÅ glad for alt jeg har fått oppleve til nå. Skulle bare ønske jeg hadde hatt mulighet til å reise mer i ungdomstid og første par tiår av voksenlivet. Nå kan helsa fort sette stopper for slike turer.
Ja, det var kanskje bedre å gå barbeint her, men vi beholdt skoene på...
Spor i sanden forsvinner fort når det kommer litt vind langs bakken. Flotte sandhauger som ser helt uberørte ut. Gjett om jeg angrer i ettertid!!!? Sa til Mareno at her skulle jeg jo bare lagt meg ned og laget engler.. (som vi gjør i snøen hjemme). Men responsen var (mildt sagt!) lunken... Så jeg lot være. Det var jo et poeng, det med sand i klærne og håret og ørene osv... I ettertid tenker jeg at jeg skulle gjort det uansett. Kunne lagt noe under hodet for å berge håret ("sjefen sjøl" holder ene hånda under hodet her), klærne og resten hadde jeg nok taklet. Skitt!!!
Men "sjefen sjøl" la seg iallfall ned i sanden. Noe engel ble det ikke, men det vet han vel ikke hva er heller.. Neste gang følger jeg magefølelsen! Trodde jo jeg hadde lært... (Foto: Britt Enoksen)
Hva gjør denne steinen her midt ute i ørkensanden? Kan se ut som noe slags konglomerat. Den hører liksom ikke til her... Okei, den kan vi jo ta med hjem da... Rune fyrer under.. Og med hjem ble den! :)
(Foto: Mareno)
Etter ei avslappende vandring i ørkensanden kjører vi tilbake til leiren igjen. Flere enn oss som er på tur tilbake. Dette var visst et gjeng damer som har vært på ridetur (hest).
Nå står kamelridning på aktivitetsplanen. Det har jeg jo gledet meg veldig til.
Ikke alle vil være med på kamelridning.. Men disse er klare! Også Linda som tok bildet med min mobil.
Ikke enkelt å komme på plass når man har vonter her og der.. (I know, ..har artrose ....)
Men nå: Linda på plass og klar for ridetur
Wow! Det kan gå litt fort akkurat når den reiser seg opp...
Men det gikk bra, Rune er oppe og klar til tur!
Arne er klar...
Ståle er klar..
Mareno på tur
Jippi!!!! Love it!!! Rir på to-puklet kamel! Check!!! (Foto: Mareno)
Det
ble ikke sånn lang tur som da vi red på dromedar i Wadi Rom-ørkenen.
Dette ble en nokså kort liten runde ved leiren her vi bor. Men på
skikkelig kamel med to pukler da. Hvor man fikk føle på å sitte på selve
dyret, ikke på en sittestol som var "plassbygd" for å passe til bare en
pukkel. En deilig følelse å sitte på disse. Bare et teppe som skiller
kamelen og meg, kjenne hvordan dyret beveger seg og følge med på
bevegelsen. Bare slappe av og nyte. Litt som å være i båt. Skjønner jo godt at disse kalles for
"Ørkenens skip"! Her har man kun selve kamelen å holde seg fast i.
Utfordringen er når den reiser seg, og når du skal av igjen. Men gikk
helt greit, disse er faktisk litt lavere enn dromedarene. Superfornøyd
med å ha fått oppfylt ønsket mitt!
Et stykke bortpå sletta står et lite ensomt bygg.... Nysgjerrig som jeg er (?) må jeg bort og se hva det er... Jo, det er jo et gammelt do. Som jo var i bruk helt til 2023 da de fikk de nye moderne. Muligens i bruk fremdeles, det står jo en toalettrull tilgjengelig på golvet.. Ser nå ikke så verst ut... Kanner med vann står også klart for å vaske hendene etterpå...
Kannene er for å fylle vann over i beholderen over vasken, så kan man tappe det vannet man behøver! :)
Ved nærmere syn ser jeg jo at toalettet bare er et hull i golvet...rett ned.... Men iallfall bedre enn stå-toalettene i Kina!! Og luftehull med gitter i bakveggen!!! Jeg er uansett glad vi kom etter at det nye sanitæranlegget ble tatt i bruk.
Har vært en innholdsrik dag. Har sikkert glemt å ta med noen opplevelser/hendinger/"episoder" her, men SÅ fornøyd! Solnedgang før vi spiser middag. (Foto: Bussjåføren med min mobil, han tilbød seg å ta bildet da jeg stod og tok bilde av kun solnedgangen. En omtenksom mann. Takk for bildet!)
Nå gjenstår bare middag og (velfortjent) avslapping. Får servert skikkelig husmannskost med rotmos/stappe til.
Fra venstre: Karl Gunnar, Synne, Peter og Arne
Fra venstre: Rune, Britt, Linda og Ståle
Fra venstre: Lisa, Astrid, meg selv og Mareno
Vet ikke om dette ble dagens høydepunkt.... Annet enn i volum kanskje! Det ble noen decibel iallfall!!!!!!!!!!!! Dette er nærbilde av veggen vi ser bak oss på forrige bildet. Der vi nå oppdager at det plutselig er kommet et insekt... Ja, dette er av de samme som vi hadde i teltet vårt første kvelden. Denne sitter i god ro på veggen like ved der jeg sitter, så jeg bryr meg ikke så mye. Verre når de er i taket og plutselig kan falle rett ned på meg....
Men "sjefen sjøl" har også oppdaget den. Det registrerer ikke jeg, så når han kommer bak meg og plutselig tar meg på skulderen (han vil komme til for å fjerne den) så blir jeg selvfølgelig skremt. Det kom da som vanlig et skikkelig Lisbeth-hyl. UUUUÆÆÆÆÆÆ!!!!!!!!! De som kjenner meg vet hvordan det er, altså! Damene på andre siden av bordet fortalte etterpå at han ble likblek. Han ble vel skremt minst like mye som meg, men han hylte ikke. Bare ba om unnskyldning "ørt'n" ganger da han kom til seg selv igjen... Servitrisa kom ut fra "kjøkkenet" og fortalte at: "I heard the scream!" 😂
Det er to "check" vi nesten alltid får huket av på reisene våre.. Lisbeth-hyl og dans. Første er altså nå oppnådd. Dansen kan det nok bli verre med på denne reisen..
Nå får vi bruke resten av kvelden til å roe ned og prøve fordøye alle
inntrykkene fra dagen. I morgen er det ut på nye eventyr!
.jpg)
