Her var gode råd dyre. Mer jobb for KG igjen. Diskusjoner med hotellpersonale og sjefer, telefoner, mye styr... Tilslutt ser det ut til at det kanskje kan bli ei løsning. Kanskje. Muligens... Vi er spent.. Men vi må bare kjøre. Har ting på programmet underveis til grensa. Ut av byen.
Ja, vi gjorde jo noen erfaringer med trafikken i Ho Chi Minh/Saigon. Stor forskjell fra hjemme på mange vis. I lyskryssene var det f.eks bare to farger på trafikklysene. Rød og grønn! Ingen orange/overgangsfarge. Her bør man helst ha øyne rundt hele hodet når man skal over gata.
Gjorde ingen notater, tok intet bilde av denne hendelsen.. Men altså, på ett tidspunkt, ble det stopp og et "møte" og vi fikk kofferten til Ernst overlevert! Mener det var selveste "ett eller annet" (hotellsjefen?) som overleverte den! Han hadde personlig tatt seg av saken! Gledes alle, gledes nu! Vi jublet og klappet! Alle gledet seg på Ernst sine vegne! Alle kjente nok på følelsen "hva om det hadde vært meg?".. Sånn som vi alle bør tenke...alltid.. Synes nå jeg :)
Vietnam er eneste landet i Asia som bruker det latinske alfabetet. Veldig greit for oss. Alle menyer er på engelsk så de går jo an å forstå. Men nå reiser vi altså videre til Kambodsja, de har ikke latinsk skriftspråk. Spent på hvordan det vil bli.. mer som i Kina kanskje..mest bare uleselige tegn :)
Blomsterbutikk! Foto: Mareno.
Underveis tar jeg bilder også med mobilen. Skjønner ikke at mobilen tar alle bildene opp/ned! Klager irritert til Mareno. Blir litt mer spak når jeg oppdager at det ikke er mobilen som snur de, det er jeg som holder mobilen opp/ned når jeg tar bildene! :(
Så blir det en halvtimes stopp på et sted hvor ofre etter krigen jobber med å lage bilder av eggeskall. Helt utrolig å se hvordan det gjøres. Er lagt opp slik at vi får se hele prossessen, og tilsist får vi gå inn i rommet der de har utsalg av produktene.
 |
| Foto: Mareno |
 |
Jeg ville ha noe derfra, men det var vanskelig å bestemme seg. Til sist måtte jeg bare ta et valg, og skynde meg til kassen for at ikke bussen skulle måtte vente på meg. Dro opp kredittkortet for å betale, og skjønte ingenting da betalingen ble avvist i betalingsterminalen. Hva nå? Dama gjentok hva beskjeden var, kortet var for gammelt. For gammelt? Jeg så på kortet. Javisst! Det stod gyldig til juni 2016. Å herrejemini! Dette var det kredittkortet som jeg hadde mistet på forrige tur (Peru i mars), og funnet igjen under pakkingen nå når vi skulle reise hit. Det hadde altså blitt med på turen. Hvor var det nye kortet mitt da, det som var gyldig? Nei, det var ikke i pengepungen og fant det ikke i vesken. Og Visakortet mitt lå nok i sekken i bussen.
Ok, bare å tilkalle Mareno, han fikk bruke sitt kort da. Niks! Han kunne fortelle at han hadde ikke med noen kort inn her, alt lå i sekken i bussen. Når var gode råd dyre igjen. Mareno sprang avgårde for å hente vesken sin med kortene, og jeg stod "gissel" igjen og ventet. Tok en ekstra sjekk i håndvesken... litt roligere nå, siden jeg egentlig har gitt opp, og også stoler på at Mareno kommer og berger situasjonen... Og nå skjønner vel alle hva som skjer videre. Selvfølgelig. Akkurat. I en av de mange lommene (8 forskjellige lommer i den lille vesken!) finner jeg det rette kortet!!! Fikk betalt og utdelt lapp som jeg måtte gå med til andre disken hvor jeg måtte vente på å få utdelt den riktige varen. Da Mareno etterhvert kom hesblesende med sitt kort, hadde jeg fått betalt og roet meg ned igjen. Phu! Enda en gang rakk jeg det i siste liten! :) Æ står han a!
Mareno har selvfølgelig problemer med å skjønne hvorfor i alle dager jeg i det hele tatt tok med det gamle utgåtte kortet. Ja, det lurer jo også jeg på. Men det ble nå bare liggende i den bittelille pengeboka jeg fant det i, og det andre kortet hadde jeg i en bitteliten lomme i håndveska. Siden vi bare hadde brukt kontanter (dong) til nå, så hadde jeg glemt alt dette..
Men dette er altså bildet jeg kjøpte. Angrer litt nå. Synes de i hvitt, grått og sort var finere, og jeg har jo uansett ingen steder å henge det.. Har vel for mye på veggene som det er. Ikke særlig minimalistisk i stua lenger. Ikke andre steder heller. Men må vel bare se å finne en fri bit vegg :) Bildet er tatt i dårlig lys uten blits, så ikke så lett å se detaljene, men blitsen gav sånn gjenskinn at jeg måtte droppe den.
Under bussturen sender KG (endelig) rundt listen over deltakerene, slik at vi kan ta bilde av den. Ja, da får vi se om det blir lettere å holde styr på navnene til våre medreisende. Da ser man hvem som "hører sammen" iallfall, slik at får man med seg navnet på den ene, så ser man av listen hva romkameraten" heter.. Foreløpig er det ikke så mange navn som har festet seg hos meg iallfall. Men så er jo akkurat det ei av mine svake sider da. Særlig i sånne sammenhenger med mange å forholde seg til. Det blir bare "baill", og husker ingen navn etter ei stund..
Må bare gjenta at jeg irriterer meg sterkt over at vi ikke kan få listen over deltakere allerede i forkant av turen. Formidlet dette i mail til Norsk Tur da vi skulle på forrige tur (Peru) og fikk til svar at, sitat: "Pga taushetsplikt har vi dessverre ikke mulighet til å sende ut navnelister for turene våre. Dette er ofte noe som reiselederen lufter tidlig på turen. Er det ok for alle i gruppen, er han behjelpelig med å formidle dette". Sitat slutt. Joda, KG skal ha all ære for det, men for meg funker det dårlig å få det så seint.
Hvorfor ikke spørre i forkant da? Og altså, jeg har jo reist på gruppereise med andre selskaper som fint har ordnet det ved at hver og en får mulighet til i påmeldingsskjemaet å reservere seg fra å stå på listen over deltakere som sendes ut i forkant. Også på de to turene vi reiste på "kundetur" (Sparebanken Nord-Norge) med (nettopp) Norsk Tur som reisearrangør, fikk vi liste over deltakere i forkant (Sparebanken som sendte den da antakelig).
Nå er det sikkert flere som kunne hatt interesse av å lese bloggen min som ikke får gjøre det, fordi jeg ikke har epostadressene deres, eller finner de på Facebook, slik at jeg får formidlet linken til bloggen til dem. Vi får heller ikke utvekslet bilder vi kan ha tatt av hverandre. Synd. På forrige reise med Norsk Tur sendte jeg selv rundt liste i bussen og ba om epostadressen til alle deltakerene som ønsket å dele den. Har aldri opplevd at noen motsetter seg at alle får oversikten. Er jo ikke snakk om å dele ut fødselsnummer heller. Eller gjøre listen offentlig. Navn, epostadr, event adr, tlf nr, kun for de som er medreisende. Jeg orket ikke styre med det denne gangen, dessverre. Oki, da har jeg fått det ut (igjen!), nok om det for denne gang!
Så ble det en liten stopp på en gummiplantasje.
Over til noe adskillig mer alvorlig. Ja, for nå er det Cu Chi Tunnels. 7 mil nordvest for Ho Chi Minh. Ikke helt slik jeg hadde forestilt meg det.. Dvs, mye var jo det, men jeg var ikke klar over at dette nesten var en hel "by" under jorden. Hadde mer sett for meg at det var sånne skjulte ganger under jorda langt inni jungelen som Viet Cong kunne skjule seg i, eller forflytte seg i, uten å bli oppdaget. En tunnel her og en tunnel der, liksom. Var ikke klar over at det var slikt et enormt nett av ganger som var forbundet med hverandre og at folk faktisk "bodde" der. Var under jorda på dagtid, kom ut på natta. De hadde oppholdsrom, våpenlagre, vannreservoar, skyteskår, kommandosenter, sykehus, kjøkken, soverom, ja det meste. Ordnet system for avtrekk/frisk luft. Kamuflert i termitt-tuer og lignende.
Den totale lengden var over 200 km, gravd ut for hånd. HALLO! 200 KILO-meter. Det er 200 000 meter! Vel halvparten, 120 km er bevart i dag. Nå er tunnelene turistattraksjon, og noen av dem er gjort bredere/høyere for dagens turister (mange feite amerikanere kanskje?).
Jordlaget over tunnelgangene er opptil 12 meter, og tåler vekten av en 50 tonns stridsvogn og bombardement av lettere artilleri og bomber. Jorda her er hard som stein, det virker nesten som man går på asfalt/betong når man går på stiene her. Inngangene var beskyttet med smarte feller i tilfelle en amerikaner skulle finne de. Smarte, - og forferdelige feller.
Så fikk vi muligheten å gå ned i en slik tunnell. Litt større inngang, trapp ned. Så kunne vi gå ti meter og komme opp igjen, eller 40 meter og opp igjen, eller en hel kilometer eller noe sånt. Det siste hadde vi ikke tid til. Jeg (og gubben) gikk dermed 40 meter. Det virker faktisk ganske langt i en sånn smal, lav gang, sånn flere meter under bakken. Tilogmed jeg måtte gå ganske så krokbøyd! Vietnameserene er/var vel på ca min størrelse, men den gang var tunnellene enda trangere, så da måtte vel også jeg ha krøpet enda mer ihop...
Skal ikke si så mye mer om den krigen. Er jo alltid mye lettere å se ting i etterpåklokskapens lys. Avgjørelser i krig tas alltid ut fra situasjonen der og da, kunnskapen der og da, uten å kunne ta hensyn til ting vi senere får oversikt over. De fleste kriger viser seg jo i ettertid at burde vært ugjort/unngått. Men bør vel kanskje nevnes at USA til dags dato ikke har bedt om unnskyldning...
Etter tunnellene går vi gjennom butikkutsalget. Her selges forskjellig. Vi kjøpte et sånt skjerf som Viet Cong brukte under krigen.
Vi kjøpte ikke av de her flaskene. Eksotisk er det nok, men vet ikke om man ville fått de med seg inn itl Norge en gang. Og innholdet frister ikke å drikke..
Så skal vi spise lunch. På restaurant Ben Nay, som ligger her ved Cu Chi. Har jeg sagt noe om maten her i Vietnam? Jeg elsker den! Eneste er at vi stadig vekk må be om pinner. Fikk beskjed et sted at "Spoon are also OK!". Men vi får pinner når vi spør! Vi vil jo holde ved like kunsten å spise med pinner. Kan liksom ikke spise kjøttkakene eller kotelettene hjemme med pinner.. Da kreves det liksom kniv...
Vi spaserer mot bussen. Har god tid, så tar litt bilder av blomster og div. Går over brua..
Og når vi kommer nesten over til andre siden av brua står KG der med arma løftet og holder på ei håndveske! "HVEM HAR GLEMT DENNE?"! Ja, hvem tror dere har glemt den? Den hang nok igjen på stolen jeg satt på ved lunchen! "Lisbeth på tur", atter en gang! Takk til KG enda en gang for å ta vare på mine eiendeler! (på Peruturen fant han notatboka mi på golvet på toget og gav den tilbake til meg etter at vi var gått av toget. Stod ikke navn i boka, og notatene var nok ganske uleselige for andre enn meg, men "alle" hadde vel sett meg med den notatboka, antakelig vanskeligere å se meg uten! Det berget Perubloggen!) :)
Da har vi fått med oss i alt fire av ti anbefalte Attraksjoner/opplevelser i Ho Chi Min City/Vietnam. War Remnants Museum, CU Chi Tunnels, Bitexco Tower and Sky Deck og Ho Chi Minh Central Post Office. Vi sier oss fornøyd med det, og kjører videre til grensa mot Kambodsja! :)
Ved grensa må vi ut av bussene og passere "til fots". Har med ryggsekkene, koffertene er i bussen, de har vi null kontroll over.. Grensepasseringen er et kapittel for seg. Det ble rett og slett for mye til at jeg husker alt og kan gjengi det helt som det var.. Vente i kø, vise passet.
Det skulle fylles ut skjema som må hentes på et sted, fylles ut (på engelsk, og det er iallfall ikke enkelt hvis man ikke har alt av billetter, adr til hotell, flight nr videre osv tilgjengelig) og leveres et annet sted.. Her foregår korrupsjon og man kan risikere det meste... Eller måtte betale seg frem.. Jeg leverte passet i siste passeringen med passbildet inni (trodde jo de skulle ha det til visumet), men det skulle man jo ikke.. Marie berget meg, hun hadde gjort det samme, men oppdaget det i tide og fikk ordnet så hun fikk lete i passene etter sitt bilde, og da fant hun mitt også og tok vare på det og gav meg det etterpå. Tusen takk! Ellers hadde jeg vel stått der fremdeles...
Jeg hadde overhodet ikke kontroll på hva som foregikk, men kom nå gjennom på et vis, samtidig som jeg tenkte "Takk og lov at jeg ikke reiser alene"! Da hadde jeg nok aldri kommet gjennom...
Endelig gjennom grensepasseringa. Vi blir stående ute og vente på at vår nye buss skal dukke opp og ta oss til Siem Reap!
Mens vi venter, kjenner jeg at jeg må på do... En hel dag uten... Noen hadde vært der (mannfolkdoen) og fortalte hvor jeg kunne finne det.. Men jeg ble advart... Var ikke så veldig delikat...
Ja, kan jo bare si at det ikke var så veldig innbydende.. Men altså, jeg har vært i Kina på do med sånne hull i golvet uten skjerming mot innsyn og med avføring en halv meter oppetter veggen og langt utover golvet, så jeg overlevde dette! Men godt man har våtservietter og antibac i bakhand! :)
Grensepasseringa tok godt og vel to timer. Og det til tross for at vi av en eller annen grunn (?!) slapp unna scanning av all bagasjen, hvis ikke ville det vel tatt minst en time til! Eller to :(
OK. Da har vi ca 17 mil igjen til Phnom Penh. En halv time etter vi var startet bussturen inn i Kambodsja, kom jeg på kortene! KORTENE jeg skrev og skulle sende fra Vietnam! Nå er det for seint å poste de med Vietnamesiske frimerkene på. Og siden det også måtte til to frimerker på hvert kort, så er det ikke plass til flere uten å dekke enten noe av de opprinnelige frimerkene, eller å dekke til det som er skrevet.. Hmm... SKITT!
Underveis krysser vi Mekongelven over den nye broen som stod ferdig i april 2015. Den er gitt i gave av den japanske regjeringen.
Ankomst hotell La Rose Suites i Phnom Penh. DET ser veldig bra ut. Vet ikke helt hva som skjedde, men Marenos koffert havnet på feil rom. Vet ikke hva som gjorde at den dukket opp igjen heller. Men vi fikk begge koffertene og alt vel! :)
Her er det heller ikke noe å klage på sanitæranlegget. Flott bad. Toalettet har både vanlig spyling og sånn hånddusj..
Så er det avreise til felles middag på restaurant Titanic.
Siden vi kun hadde fått vanlig bestikk så spør noen: Do you have chopsticks? - Yes, but spoon is easy too, var svaret fra servitrisen! (men vi fikk pinner etterhvert). Vi fikk blant annet ei "sagosuppe" med gresskar og kokosnøtt.. Ble litt snakk/diskusjon om hva det egentlig var.. Jeg mente det var sagogryn.. Ikke alle var absolutt enige.. Da sier Mareno: "Nu har ho sagt at det e sagogryn, og ho gir sæ aldri"! Ok, diskusjon avslutta! :) Men suppen var kjempegod, altså! :)
Så er det kveld på vårt nye hotell. På vårt flotte 5-stjerners rom. Som har fliser på badegolvet. Selvsagt. Noe som resulterte i at jeg allerede denne første kvelden i Kambodsja mistet mobilen i golvet. Schmack! :( Det gikk som det måtte gå med "Lisbeth på tur"!
Jaja, nå har jeg ikke mer å gå på, bare å finne senga, får spare frustrasjonen til i morgen :(
Noen hverdagsbilder til slutt. Alle foto under her er tatt av Mareno
