Dag 8, 4. mars. Titicacasjøen med de flytende øyene

Her i Titicacaområdet har det vært to dager med ustoppelig regn blir vi fortalt, men godværet kom akkurat i tide til vi kom, nå er det DET flotte været! Tror vi har noen gode "ånder" over oss. Nei, dèt tror jeg jo ikke, men er superfornøyd med været iallfall! :)

Ja, dette blir nok en spennende dag. Ikke minst for Alexander. Vår yngste medreisende, som vi har fått vite er født i Peru og adoptert til Norge for ca 25 år siden. Slik jeg oppfattet det var han var i utgangspunktet påmeldt denne turen uten annen plan enn feriereise (og kanskje for å se landet han kommer fra?). Men kort tid før avreise begynte de å undersøke om hvorvidt det kanskje var mulig å få treffe sin biologiske mor/familie. Via ei dame fra barnehjemmet der han ble adoptert, fikk de vite hvem hans biologoske mor var. Hun bodde ikke langt fra Puno, der vi bor på hotellet nå. Det ble avtalt et møte, så når vi andre i dag drar ut på Titikakasjøen, så skal han og hans norske mamma dra og møte den biologiske moren. Vi er alle spente på hvordan det går. Sånt er ikke alltid like rosenrødt som reportasjer i media kan gi inntrykk av. Vi håper det blir en positiv opplevelse for han. Og flott at mamma blir med :) Tenker det er noen sommerfugler i magen på alle involverte nå... når vi som bare er medreisende er så spent på dette som vi er..

Etter frokost har vi andre pakket sekkene våre og går i samlet flokk ned til brygga hvor båten med skipper Alfonso venter på oss. Vår guide her er ei kvinne som heter Toola. Vi går ombord!

Foto: Mareno

Titicacasjøen. 3812 meter over havet. Den innsjøen i verden som ligger høyest. Og den er stor. Men ikke verdens største som enkelte tror. Nesten 8400 km2, 19 mil lang, 8 mil bred, maksdybde på 284 meter. På andre siden er Bolivia. Skulle gjerne fått med oss Bolivia også i samme slengen, men det var ikke innbakt i denne turen, så vi får nøye oss med å se over til de snødekte fjellene på andre siden.

Ikke bare turister som er på sjøen i dag.

Foto: Mareno

Underveis får vi fortalt og forklart og blir vist på kartet, bla hvor vi skal.  De flytende sivøyene ligger inne i Puno Bay, den store bukten rett ved hodet til Guiden. Vi skal videre etterpå og til Taquileøya som er den røde lange øya som ligger når vi er kommet i "åpent hav" utenfor bukten.

Vi skal først til Urosøyene. De flytende sivøyene. Øyene flyter, som ei flåte av torv, dekket med siv. De er nå forankret så de ikke skal flyte bort. Urosindianerene sies å ha svart blod og at de ikke kan drukne. Svømme må de jo iallfall lære seg tidlig, siden de gjerne svømmer til toalettet som ligger på ei annen øy! :)

Foto: Mareno

 De står klar til å ta i mot oss

Foto: Mareno

Her har vi "benket" oss, klare for å få høre om livet her på øyene. Lurer på hvorfor jeg er den eneste som ikke har satt meg...?

Vi får ei grundig innføring i hvordan øyene er bygget, også vist med eksempler i minifomat.

Og vi får vite at de bygde sine egne rifler (og lager kuler).. som denne som vi fikk se og holde og kjenne på....Jeg trooor ikke den var ladd! ;) :)

De fisker med garn, og bruker to meter lange båter beregnet på to personer.

 Vår flotte og flinke guide! :)

Skal sies at vi nok tar litt av det vi hører med ei klype salt. Dette er jo tross alt turisme. Det er vel det de lever av nå. Alt håndarbeidet vi blir tilbudt å kjøpe vitner om det. Og skuespillet vi får når de skal vise hva som skjer på "markedet". Når de "tilfeldig" sitter og tygger siv (som også benyttes som mat/snacks).Vi skjønner jo at det er "til ære" for  oss turister. Men det viser jo hva som har vært. Og ja, vi spiste jo rå rabarbra da vi var små! :) Klærne de har på er nok tradisjonelle, iallfall tilnærmet, men alle går nok ikke akkurat slik til daglig. Det blir vel litt som med samene hos oss. Litt tradisjonelle i klesveien til daglig liv på vidda, som oss andre når de bor i byen, men til høytid og festlige begivenheter, samt for turistene, så kler de seg i skikkelige tradisjonelle drakter.. Iallfall vil vi gjerne tro det er tradisjonelle drakter.. Bunadene våre er vel heller ikke akkurat det nordmenn gikk i til daglig i Norge i gamle dager. Neppe MIN (nordlands-) bunad iallfall :)


Blir et sånt mikroklima her som gjør at innsjøen ikke fryser selv om det blir opptil 20 grader minus. Grønnsaker dyrkes på sivøyene, ikke inne i Puno. Øya vi er på nå er 17 år gammel. Det tar et år å lage basen til ei sånn øy, så må husene lages. Øya lages av en meter torv, så en meter (?) gress/siv oppå. Gresset slites etterhvert og må ha jevnlig påfyll. "Vår" øy flyter på 18 meters dyp. Øyene må ikke flyte på for stort dyp, men heller ikke for grunt. Hvis det blir bare to meter dypt så er det fare på ferde, så da får de hjelp av de andre og så flytter de øye til dypere vann. Vår øy er nå forankret, så den er sikret mot å reke av.

Det finnes 87 sånne øyer her nå (tallet vil jo variere) og tilsammen ca 3000 mennesker bor på øyene. Hver øy har sin "president", og alle presidentene møtes en gang pr uke. Markedet er stedet for det sosiale livet. De har egen kirkegård på fastlandet. Barna drar alene i båt til øya hvor skolen er (tom 7. kl). Og til toalettet (100 m). Nå for tiden bruker de nylontau som de får på markedet i bytte for fisk.Før lagde de også tau av gress. Vi får høre om hvordan de frysetørrer, potet f.eks. Det var inkaene som "oppfant" frysetørringen! (Kommer bilde på dag 9!)


De har sine egne healere og jordmødre. Men trenger de operasjon f.eks må de inn til fastlandet. Og det koster penger. Turismen skaffer penger til det mest nødvendige. Men helsen er stort sett god og de kan bli over 100 år.

Må vel zoome inn litt... for å vise at her rynker de skjørtene på samme måte som det blir gjort i Nordlandsbunaden..

Bare sjekk skjørtet på bunaden jeg sydde til meg selv for tre år siden (her ferdig rynket, men ikke festet til overdelen.

Vi fikk også komme inn i husene deres og se. Er jo klar over at disse menneskene som tar i mot oss her lever av det. De har hvert sitt hus som de tar med to-tre stk turister til. Jeg og Gubben ble "invitert" til samme hus ilage et par andre.. (da noen av våre medreisende prøvde gå til et annet hus enn de tydeligvis var utsett til, så ble de "hentet inn")

Lurer litt på om de tingene som finnes i disse hyttene/husene er plassert der bevisst eller ikke...

  Dukker med blå øyne... (edderkoppen var nok neppe ment å være der...) ....

 .. rosa lekekoffert, veske med "Jesus" på... (ei "dødssynd" tenker jeg) i indianerland...

Plastblomster, "krushund", basthatt, plastkopp, spanske bøker og sparepærer (antakelig ødelagte og dermed spesialavfall)...

Ja, "kona i huset" forteller at hun har to barn og at hun er på utkikk etter en ektemann... Men hun er enke får vi vite, så da er det vel greit... ;)

Jeg har sett at enkelte reiseselskap tilbyr turer med overnatting i sånne her Uroshytter, og jeg tror nok disse hyttene er av det slaget, det er nok neppe noen som BOR her fast (selv om ho dama som viste oss hytta tilsynelatende "bodde" der...). Som det vises på bildet over her (lyspæren i taket) så har de strøm her nå. Det er fra solcellepaneler. Vi ser et på bildet under her.

Foto: Mareno

Etterpå ble vi ledet til der noen satt og solgte sine arbeider. Vi kjøpte ikke noe her, men jeg angret litt etterpå... Her var mye fint, sikkert noe jeg kunne hatt til noe... ;) Ser av bildene at der var ting jeg ikke fikk med meg.. I ettertid er det nok ikke uvanlig at man tenker at jeg skulle heller kjøpt DET enn DET...

Nå kunne vi velge tur med sivbåt (kostet 10 Soles (25 kr)) eller ta vår opprinnelige båt over til neste flytende øy. Vi valgte selvfølgelig sivbåt. Tror alle gjorde det.. Samme type sivbåt som Thor Heyerdahl brukte som modell da han bygget Ra-ferdenes flåter. Vel, nå bruker de plastkanner under, da sivet trekker vann og blir fort tungt. Noe også Heyerdal erfarte. Mindre vedlikehold (og øsing) med plastkanner. De innfødte sang til oss da vi dro.

Dealen var at VI måtte synge en sang til de igjen som takk. Vi sang TO sanger.  Vi gikk en tur på stien. Den andre husker jeg ikke hva var....

 Roerne av vår båt var en mann på ene åra og ei ung jente, hun var 15 år fikk vi vite, på andre åra.

Underveis var det flere av reisefølget vårt som tok over roingen. Her har Mareno ro-tørn og jenta begynner synge til oss. Det ble ei flott stund! :) I filmen over her ser vi også området rundt øyene og båtene på innsjøen.


Da hun begynte å synge på engelsk var det fler som stemte i. Row, row, row your boat...

 Det var flere som bidro til roingen på turen over til neste øy.

Her er Kari i aksjon! :)

På neste øy var vi innom butikken/kafèen.  Det var her vi fikk stempel i passet. Et par soles eller hva det kostet.

Foto: Mareno

Her kjøpte vi også ei fl "vanlig" Cola (3 dl), en kopp kaffe, en kopp te av kokablad og mynte, pluss noe slags bakverk. Både teen og kaka var veldig godt syntes jeg. Mynte fikk Koka-teen til å gå fra stygg til god! :)

Så går turen videre, vi skal til Taquileøya. En times tur. Vi er fire turistbåter som etterhvert følges ut "kanalen" mellom alt sivet som vokser her. Sivet stikker ca en meter over overflaten, men da er det fire meter til UNDER overflaten fortelles det. 

Foto: Mareno

Vi gikk sist av båtene, men så snart vi kommer ut i åpnere farvann så fosser vi forbi. Har definitivt den raskeste båten, og de andre ligger fort langt bak. De tar etterhvert også annen retning, skal ikke til samme øy som oss.

Gubben og jeg sitter på taket stort sett hele turen, må bare nyte sola mens vi kan, hehe. Litt mye vind, så ikke spesiellt varmt, men ok nok. Og fin utsikt. Jeg gikk nedenunder siste biten.

Denne lille jenta sitter på kaia og venter på oss når vi kommer fram, mens hun spiser på totorasiv.

Taquileøya. Ei av de mest kjente øyene i Titicacasjøen. Øya hvor alle mennene strikker. Morsom sak i seg selv, men enda mer interessant når vi damer som kan strikke, ser nøyere på teknikken. Her var en, iallfall for meg, ukjent teknikk. Og jeg har nå strikket et helt liv, med utallige teknikker. De strikker "bakover", feil vei, holder strikketøyet fra seg, ikke mot seg, og trådene har de om halsen, og kaster med tomlene. Attpåtil har de strikkepinner som er som en heklekrok i ene enden. Tror jeg må studere dette når jeg får bedre tid.. Noen (i koftegruppa) kaller dette for Portugisisk strikking, jeg får google litt og sjekke om det stemmer. En annen gang :) Fint blir det hvertfall! :)

Familien stod klare da vi kom og de håndhilste på oss alle sammen. Det er skikken de har når de møter fremmede/bekjente. Er de derimot nære venner så utveksler mennene kokablader. De har en pose i beltet med blad som de bytter..

Her ser vi mannen i aksjon med strikketøyet :)

Dette må være strikket med strikkepinner tynne som synåler! Har aldri sett så tett strikking med så tynn tråd, uten at det har vært maskinstrikk! Dette er luen til en gift mann! Poenget med at den er så finmasket og tett er at når en mann skal gifte seg, så må han strikke ei sånn lue som må godkjennes av svigerfaren først. Den må nemlig være så tett strikket at den holder på vannet, ellers lar ikke den potensielle svigerfaren datteren gifte seg! De ugifte mennene har en noe enklere lue med hvit bunn.Som de har strikket selv.

Her strikkes den røde og blå bunnfargen, mens den hvite mønsterfargen strikkes med og smøyes inn hele tiden (hver annen eller tredje maske ser det ut som), så er de andre mønsterfargene brodert på i etterkant. Slik ser det ut på innsiden!

Damene her er kjent som Sør-Amerikas beste vevere. Kona lager beltet til mannen, vevd på sitt eget avklipte hår!

Foto: Mareno

Fikk sånn øyekontakt og god "kjemi" med ei av de unge jentene. Hun var bare helt bedårende! :)

Foto: Mareno

Da de senere danset for oss, så kom hun og dro meg med i dansen sammen med ho. For andre gang i mitt liv har jeg danset med en indianer! Stor opplevelse! :) Blei jo reint rørt! :)

Foto: Mareno

Flere av oss som "måtte" delta i dansen. Resten tok bilder/filmet! :)

Er en familie som driver restauranten og vi spiser lunch her. Selvsagt fisk til hovedrett!

Vet ikke om jeg burde ta denne med.. Men da vi fikk øl servert til middagen... i flasker... så drakk Gubben rett fra flaska... Jeg tenkte meg ikke helt om, det kom bare spontant med et blikk til siden.. og nokså HØYT: -Her è glass, - vi e blant folk nu!" ... Allmenn latter, men æ skjemtes litt etterpå.... 

Foto: Mareno

Mens vi har spist har indianerdamene ordnet klart for salg av strikkevarer og annet håndarbeid utenfor, så etter maten er det tid for shopping. Her skulle jeg egentlig brukt mere penger, men det ble to pannebånd med øreklaffer, ett til hver av oss. Skulle nok kjøpt luer og flere pannebånd til å gi bort. Kjempeflott håndarbeide.

 Retten og vrange. Ingen lange trådsprang.

Foto: Mareno

Det skal etableres en restautrant til her på øya, forteller KG. Her er jo ikke vei så alt som trengs må bæres opp... Her er stoler og bord på tur opp bakken.
 Så er det avreise hverfra. Vi kan velge å ta båten til andre siden av øye eller gå over åsen og ned til der båten da vil hente oss på andre siden. Øya er 5X3 km, så vi velger å gå. Flott tur over øya i fint vær.

Foto: Mareno

Vi kommer forbi en port i steingjerdet. Merk hengslene, laget av skosåler! :)

Foto: Mareno

Ja, her er det jo faktisk en slags vei. Nylig laget, forteller KG. Beregnet på sånne som oss, turister, tenker jeg. Lett å gå iallfall :)

 Litt forskjellig å se underveis på spaserturen, også av dyr og fugler..

Foto: Mareno

Når vi kommer ned på andre siden finner vi ei flott strand.

Da presser badelysten seg frem. Jeg har bikinien på under klærne, så bare å hive av seg. Da er jo valget lett! :)

Foto: Mareno

Yess! Kjempeopplevelse! Bodhild, Aslaug og Annefi heiv seg ilage. Og Knut som eneste mannfolk! Bade på 3810 meter over havet! Dèn personlige rekorden får jeg vel aldri slått! Ikke var det kaldt heller (iallfall ikke for en nordlenning!), kjempedeilig. Helt perfekt for meg som ikke liker å bade i saltvann. Titicacasjøen inneholder 0,5% salt, det er jo ingenting.Tror nok dette badet topper badet 1. mai for to år siden da jeg badet i Pollåsvannet blant isflakene..

Noen nøyde seg med å vasse litt, som Kari og Inger

Foto: Mareno

Da vi kom helt frem til der båten lå, viste det seg at Trine også hadde badet, rett ved båten. Kapteinen på båten var imponert, var visst ikke vant med badegjester her.. ;)
På båtturen tilbake er det bare avslapping. Har vært mye inntrykk i dag også, så kjenner jeg er sliten. Tilbake på hotellet er det avslapping frem til middag 1930.


Så er det senga, vi har avreise fra hotellet i morgen kl 0510, det blir vekking kl 0400  :(